I FCB(Barcelona) sier de at det er med pasningen vi kommuniserer. Måten pasningen spilles på. Med hvilken hardhet. I hvilken retning. På hvilken fot. Alt dette er signaler om hva medspiller skal gjøre i neste trekk. Hvor flinke er vi til å fortelle spillerne at alt starter med pasningen ? Er det tid for å tenke nytt i spillerutviklingen, eller gjøre som vi alltid har gjort ? I fotball er helheten mye mer enn summen av delene. Hva er det vi gjør når vi trener 8 åringer i isolerte pasningsdriller ? Med fokus på treffpunkt og obligatorisk kontroll og pasning med innsiden. Hvor relevant er dette for utøvelse av spillet ? Null og nada verdi ! Og ikke minst dørgende kjedelig for barna. Vi MÅ ivareta det kognitive aspektet all aktivitet. Det er dessverre en etablert sannhet av vi må ha fokus på de individuelle ferdighetene, først. Når barna har kontroll på dette, vil spillet komme…….. Ja, slik har vi trent i generasjoner. Både her til lands og i andre land. Men er det dermed sagt at det er den beste måten ? Hvorfor ikke ta utgangspunkt i hjernen og læringsteori ? Barn lærer gjennom, lek, prøving, feiling og selvregulering. Selvfølgelig i veiledning av voksne. For barn er det selve spillet som er leken, da må vi ikke ta fra de leken. Vår oppgave er å stimulere, legge til rette på en slik måte at de opplever mestring. Skal vi utvikle barna, spillerne, spillet må vi så ofte som mulig gjøre det i spillkontekst. Det kognitive må stimuleres, utvikles og det dannes mønstre i hjernen. Spillerne må stimuleres til å se-oppfatte-vurdere-bestemme og utføre. Francisco Seirul·lo ble i 1993 en del av Johan Cruyff’s team i FCB. Seirul·lo svarte følgende da han skulle fortelle om kompleksiteten i fotball og brukte Andres Iniesta som et eksempel. «Iniesta sender ballen til deg som når en far spiller tennis for første gang med sitt yngste barn og sender ballen hver gang til rett sted med riktig styrke slik at barnet kan returnere den, fordi det handler om å gjøre det enkelt for at barnet skal kunne ta ballen med racketen og ha det gøy. Iniesta gjør det samme, men spiller på toppnivå med spillere på det aller høyeste nivået. Med sine pasninger sier Andres: "Ta den, gjør hva du vil og nyt", mens flertallet i fotball sier: "ta den, gjør det du kan". Med pasningen sin forteller han lagkameraten hvor samtalen skal fortsette, det vil si spillet».
Dette er rett og slett vakkert skrevet og fortalt. Denne måten å kommunisere på kan læres. Den læres når alle har et felles tankesett. Et tankesett om at fotball er et lagspill, hvor alle er viktige. Og at et strukturert pasningsspill vil seire i lengden. Spillet er en lek, det er gjennom lek vi lærer. Ballen er vår og når vi har den kan vi kontrollere leken !
Comments